Välj språk här Välj språk här

Et halvt papirark

Siste flyttelasset hadde gått; leieboeren, en ung man med sørgebånd på hatten, vandret nok en gang gjennom leiligheten for å se om han hadde glemt noe. –Nei, han hadde ikke glemt noe, absolutt ingenting; og så gikk han ut i hallen fast bestemt på ikke mer å tenke på det han hadde opplevd i denne leiligheten. Men se, i entréen, like ved telefonen, satt et halvt ark papir festet: og det var fullskrevet med flere ulike håndskrifter, noe klart og tydelig med blekk, annet skribblet ned med blyant eller rødpenn. Der stod det, hele denne vakre historien, som utspant seg på den korte tiden av to år: alt han ville glemme stod der; et stykke menneskeliv på et halvt papirark.

Han tok ned arket; det var den der typen solgult kladdepapir, som det lyser av. Han la det på stuekakkelovnens hylle og lente seg over det og leste.  Först stod hennes navn: Alice, det vakreste navn han da visste, fordi det var hans trolovedes navn. Og nummeret 1511. Det så ut som et salmenummer i kirken. Deretter stod det: Banken. Det var hans arbeid, det hellige arbeidet, som gav bröd, hjem og ektefelle, selve grunnen i tilværelsen. Men det var overstrøket! For banken hadde gått konkurs, men han hadde blitt reddet over på en annan bank, dog etter en kort tid med mye uro.

Så kom det. Blomsterhandelen og leiekusken. Det var trolovelsen, da han hadde lommene fulle av penger.

Deretter: møbelhandleren, tapetsereren: han setter bo. Bybudet: de flytter inn.

Operaens billettkontor: 5050. De er nygifte og går på operaen om søndagene. Deres fineste stunder når de selv sitter stille og  møtes i skjønnhet og harmoni i eventyrlandet på den andre siden av sceneteppet.

Her følger et mannsnavnn som er overstrøket. Det var en venn, som hadde nått langt i samfunnet, men som ikke kunne bære lykken, men falt, ubehjelpelig, og måtte reise langt bort. Så skjørt er det!

Her kan en se at noe nytt har intruffet i ektefellenes liv. Det står, med kvinneskrift og med blyant: «Kvinnen». Hvilken kvinne? Jo, hun med den store kappen og det vennlige, medfölende ansiktet, som kommer så stille, og aldri går gjennom stuen men tar veien gjennom gangen til sovevärelset.

Under hennes navn står Doktor L.

For förste gang dukker her navnet på en slektning opp. Det står «Mamma». Det er svigermoren, som diskret hadde holdt seg unna for ikke å forstyrre de nygifte, men nå tilkalles hun i nødens stund og kommer med glede, fordi hun behøves.

Her begynner mye skribling  i rødt og blått. Arbeidskontoret: Hushjelpen har flyttet, eller skal en ny ansettes? Apoteket. Hm! Det mörkner! Meieriutsalget. Her rekvireres melk, tuberkelfri.

Krydderboden, slakteren etc. Huset begynner å bli tatt hånd om på telefon; da er ikke husmoren på plass. Nei. Fordi hun ligger til sengs.

Det som så fulgte kunne han ikke lese, for det begynner å mørkne for øynene hans, som det må gjøre for den som holder på å drukne på havet når han skal se gjennom saltvann. Men der stod: Begravningsbyrå. Det sier nok! – En større og en mindre, underforstått: kiste. Og i parentes var det skrevet: av støv.

Så stod det ikke mer! Støv sluttet det med; og det gjør det.

Men han tok solpapiret, kysset det og la det i brystlommen sin.

På to minutter hadde han gjennomlevet to år av sitt liv.

Han var ikke bøyd da han gikk ut; han bar tvertimot hodet høyt, som et lykkelig og stolt menneske, fordi han kjente at han på tross av alt hadde eid det skjønneste. Hvor mange arme stakkarer finnes det ikke som aldri har fått det!

Översatt och inläst av modersmålsläraren Marie Saltveit Kalland.

Download